Etter nesten ti år med trening, konkurranser og et tett fellesskap går Amalie Iuel, Karsten Warholm og trener Leif Olav Alnes inn i en ny hverdag. For Iuel er slutten på den internasjonale friidrettskarrieren nå blitt en realitet.
Søndag løp 32-åringen sine aller siste 400 meter i et internasjonalt stevne. Det skjedde i Budapest under Ultimate Championship, der hun endte på femteplass med stafettlaget. Etter løpet var det vanskelig å holde følelsene helt tilbake. Maskaraen hadde begynt å renne, og noen tårer kom etter det som ble hennes siste internasjonale konkurranse.
Det gjenstår riktignok ett siste løp. I slutten av september skal Iuel etter planen løpe i Ulsteinvik. Men etter det er det slutt på livet som aktiv internasjonal utøver.
Karsten Warholm møtte avslutningen med sitt karakteristiske glis da temaet kom opp i Budapest.
– Hun skal jo ikke dø, da, sier han.
For selv om Iuel forlater konkurranseidretten, betyr det ikke at hun forsvinner fra menneskene som har vært rundt henne i nesten et tiår. Det er nettopp fellesskapet hun har hatt med Warholm og Alnes som gjør overgangen ekstra spesiell.
Når Iuel selv blir spurt om hva hun kommer til å savne minst med idrettssirkuset, trenger hun ikke lang tid på å svare. Det er konkurransenervene.
Timene før start, når usikkerheten kommer snikende og kroppen plutselig føles som om den kanskje ikke er klar. Iuel beskriver følelsen som om hun har to papegøyer sittende på hver sin skulder. Den ene forsøker å overbevise henne om at hun kjenner noe i hamstringen og burde droppe løpet. Den andre minner henne om at hun må gripe muligheten og gjøre det hun har trent for.
Det er en mental kamp hun har kjent på utallige ganger.
– Det er tungt å hele tiden kjenne på det. Men igjen, det er det man må ha for å prestere bra, forklarer hun.
Likevel er det nettopp denne delen av idretten hun kommer til å savne minst.
For Karsten Warholm har årene sammen med Iuel og Alnes vært en viktig del av hverdagen. Han legger ikke skjul på at det blir rart når gruppen endres.
Han beskriver det som en gruppe han er svært glad for å ha vært en del av, og understreker hvor mye moro de har hatt sammen. Samtidig mener han at det er naturlig at Iuel nå nærmer seg slutten.
I stedet for å sørge over avslutningen ønsker han at man skal feire alt hun har oppnådd.
Trener Leif Olav Alnes er minst like tydelig på hvor viktig Iuel har vært. Han har tidligere sagt at alle prestasjonsgrupper burde ha en Amalie.
Nå frykter han at det vil oppstå et tomrom på trening når hun ikke lenger er der på samme måte.
Alnes peker på at hverdagen ikke bare kan bestå av ham og Warholm. Iuel har vært en del av miljøet i snart ti år, og hennes tilstedeværelse har hatt betydning langt utover resultatene hun selv har levert.
Det merkes også blant de yngre utøverne. Henriette Jæger har brukt Iuel som en viktig ressurs og forteller at både hun selv og moren og treneren Unn Merete Jæger stadig tar kontakt når de trenger råd.
Det kan handle om alt fra reisetips til spørsmål om konkurranser. Ifølge Jæger har Iuel svar på det meste.
Og selv om karrieren nå går mot slutten, ønsker Iuel å fortsette å være en person Jæger kan ringe.
– Selv om jeg gir meg, så må du love meg å fortsette å ringe, sier hun.
Jæger forteller at hun allerede sender meldinger til Iuel og ringer henne ganske ofte for å spørre hva hun tenker eller hvordan hun ville gjort noe. Det viser hvor stor rolle Iuel har fått i miljøet rundt seg.
Også på friidrettsbanen vil sporene etter henne være tydelige. Av de ti raskeste tidene en norsk kvinne har løpt på 400 meter hekk, står Iuel bak ni. Den aller raskeste tiden tilhører imidlertid Line Kloster.
Dermed har Iuel fortsatt én siste mulighet til å jakte den norske rekorden. Skal den komme i Ulsteinvik i slutten av september, må svært mye klaffe, ikke minst dersom forholdene blir krevende.
Etter det er jakten på tid over.
I mange år har hele livet hennes vært bygget rundt det neste målet. Neste drag. Neste treningsøkt. Neste konkurranse. Hele tiden har hun jaktet de små forbedringene og de siste prosentene som kan gjøre forskjellen mellom å lykkes og å mislykkes.
Det er derfor ikke bare konkurransene hun nå forlater. Hun skal også finne ut hva som kan fylle tomrommet etter den konstante jakten på bedre tider.
Når hun blir spurt om hvordan hun skal erstatte adrenalinkicket, kommer hun først med et spøkefullt forslag. Kanskje hun må begynne å hoppe i fallskjerm eller finne noe annet som gir henne et skikkelig kick.
Men hun understreker raskt at hun selvfølgelig ikke mener det bokstavelig.
Treningen skal fortsatt være en del av livet hennes. Forskjellen er at hun ikke lenger ønsker å trene på nøyaktig samme måte som nå. Toppidretten har vært ekstremt målbar, med tider, resultater og utvikling som hele tiden kan vurderes.
Nå må hun kanskje finne noe helt annet.
For én ting vet Iuel fortsatt om seg selv: Hun liker å sette seg mål. Hun liker følelsen av å utvikle seg og forsøke å bli en bedre versjon av seg selv.
Det betyr at selv om karrieren tar slutt, er jakten på nye mål langt fra over. Hun skal bare finne ut hva de nye målene skal være.
